Ukas høydepunkt = ukas "treningsøkt"

Puh, svetten pipler, hjertet hamrer og jeg er helt skutt! Skulle tro jeg hadde vært ute på mitt livs treningsøkt, men hva har jeg gjort..? Jo, sett på travsending på tv i tre kvarter... Tre kvarter med intensivt fokus krever sitt gitt. Men er det en ting denne sykdommen ikke skal få ta fra meg, så er det gleden jeg har av å få med meg lørdagstravet, koste hva det koste vil!

For ti år siden var jeg selv aktiv i sporten, og jeg elsker fortsatt hestene, sporten og spenninga det gir. For et par år siden, hvor jeg var inne i en litt bedre periode, klarte jeg å være på Bjerke på en storløpsdag. Da var det et år siden sist, og jeg fikk tårer i øynene da jeg stod på publikumsplass og så hestene i full fart i banen. Det var helt fantastisk! Og jeg kan nesten ikke vente til jeg får oppleve det igjen. Aller helst vil jeg igjen bli en aktiv utøver og kunne kjenne hestekreftene under meg, mens jeg kjemper om å komme først i mål, det er den beste følelsen som finnes!

Men frem til det må jeg nøye meg med å være tilskuer fra sofaen. Og selv om det koster alle krefter jeg har så er det fullstendig verdt det, og jeg tviholder på disse tre kvarterene med nebb og klør!

De store begivenhetene

Da er tiden igjen kommet, bryllupssesongen er nær. Det er like trist hver gang. I fjor giftet en av mine beste venninner seg, og det var så tungt og trist og ikke kunne delta! I år skal en av mine andre gode venninner gifte seg.

Jeg håper på et mirakel hver gang. At noe positivt har skjedd med sykdommen innen bryllupet skal stå, men jeg blir like skuffet hver gang...

Dette er noe av det verste med å være syk synes jeg. Å gå glipp av disse store begivenhetene som vi har drømt og fantasert om, og gledet oss til siden vi gikk på skolen sammen.
Det er trist å gå glipp av disse store livshendelsene som man ikke har muligheten til å oppleve igjen. Trist å ikke kunne delta og dele gledene til sine venner. Ikke kunne feire deres store dag, eller dele alle de hyggelige og gode forventningene i forkant.

Det er bare rett og slett skikkelig vondt!

Slitsomt, lei og jævlig dårlig!

Fikk akkurat en sms fra en venninne som lurte på hvordan det er med meg. Det var en tid jeg prøvde å pynte på det, men så fant jeg ut at det gidder jeg ikke lenger, for det er ikke noe å pynte på. Så idag fikk hun svaret; "slitsomt, lei og jævlig dårlig!", og det beskriver vel det meste om situasjoenen nå, enkelt å greit.
Jeg er nemlig drittlei av å nesten ikke kunne spise noe mat uten at kroppen reagerer med kraftig symptomforverring som også er sinnsykt ekle!
Jeg er drittlei av å ikke ha kontroll over noe i livet mitt!
Jeg er drittlei av at jeg ikke orker noen ting, bare det å svare på en sms kan være dødsens slitsomt, og noen ganger utenkelig.
Det er sinnsykt slitsomt å våkne hver dag og kjenne at denne dagen blir nok ikke noe bedre...
Det er sinnsykt slitsomt at det hele tiden er noe som gjør meg kjempeuvel eller gi meg sinnsykt med smerter!
Jeg er kjempelei av å ikke kunne følge hunden min til veterinæren eller delta i venners bryllup!

Men mest av alt er jeg lei av at bare å skrive ut disse frustrasjonene gjør smertene verre...

FORBANNA SJUKDOM!

Drømmer...

Jeg lurer ofte på hva disse drømmene vi drømmer om natta betyr. Har de noen mening? Jeg tror det. Jeg drømmer nemlig stadig om de samme menneskene eller dyrene. Det er lenge siden de var i livet mitt, men allikevel  er det nok noe uoppgjort jeg har med dette, eller en lengsel og anger jeg ikke får gjort noe med. Det er forskjellige drømmer, men de går ofte ut på det samme. For meg virker det som om dette ligger å gnager ubevisst inne i hodet, og viser seg i all sin prakt når jeg sover. For jeg tenker sjelden på det når jeg er våken. Eller d.v.s når jeg ikke drømmer så mye om det, så tenker jeg sjelden på det, men når det stadig hjemsøker meg i drømmeland, da er det klart tankene går dit på dagen også.

 Hva skal man gjøre for å bli kvitt sånne drømmer? Livet har jo gått videre, 10-15 år faktisk, så kan ikke min underbevissthet forsone seg med det også? Skal man risikere å bli hjemsøkt av denne lengselen resten av livet? Eller er det kanskje ekstra ille nå fordi jeg er syk, og ikke får noe særlig input fra andre ting, så dette er det eneste hodet mitt har å kverne på..?
Men det er jo ikke bare disse drømmene jeg har, det er ofte om følelser som utspringer seg i dagens situasjon også, ting som plager meg.

Så hva vil disse drømmene med oss? Prøver de å si fra at "hallo, det er noe som plager deg som du må fikse opp i!" Men hva når det er noe du ikke får gjort noe med da? Skal man bare la de være der, og når nye ting dukker opp i hverdagen, så dukker også nye drømmer opp? Jeg håper på det siste, men er redd for at det er det første som stemmer... Kunne bare ønske de kunne slutte å plage meg for en liten stund, og ikke dukke opp nesten hver natt... La meg få drømme om turkist hav, delfiner, solbrunhud og latter liksom. Det hadde vært noe det!