Hull på ballongen

Idag sprakk ballongen. Jeg føler jeg er gått inn i et slags overlevelsesmodus. Akkurat som om hvis du skulle ramle gjennom isen, så er det eneste du tenker på der og da å overleve, mens du etterpå, når du får tenkt over situasjonen, så kommer reaksjonen. Jeg holder på en måte verden og tankene på avstand, og dagene består av å holde ut og komme seg igjennom. Dette går stort sett bra, men noen dager går det hull på ballongen, som idag.
Jeg hadde besøk av en sykepleier, for å ta blodprøver, og når hun var ferdig sa hun til meg at "dette kan ikke være lett å leve med". Da kjente jeg tårene sprenge på. Det er som det du prøver å holde på avstand, akkurat som om du holder pusten, plutselig blir virkeliggjort.Du får et innblikk i situasjonen utenfra. Etter hun var gått, bare rant tårene. Da kom tankene om hvor jævlig det fakisk er. Hver dag føles som et levende helvete som jeg bare prøver å holde ut. Tankene om livet jeg savner på utsiden, vennene mine, barna deres som vokser opp, turer med hunden, drikke vin og skravle, danse, alt.
Før jeg ble syk var jeg ikke klar over mye jeg faktisk setter pris på livet. Det er sant som man sier, du vet ikke hva du har før du mister det. Og nå er det eneste jeg har lyst til å bli frisk og leve igjen. Bli gode gamle meg og gjøre akkurat hva jeg vil når jeg vil. Være min egen herre.
Men for nå, får jeg trekke pusten og gå inn i overlevelsesmodus igjen, i håp om at en dag blir jeg fri...