Da jeg stod opp idag fikk jeg øye på en død "rotte" under bordet.
Ja, ikke en ordentlig rotte da, men kosedyr rotta til hunden min. Den lå der så langflat og ynkelig, og så ut som den skrek etter hjelp. Og det er jo ikke så rart, for den har jo blitt tygd og spytta ut 100 ganger, slengt i veggen, kastet i bakken, dratt i øra, spist av beina, you name it!
Akkurat da, når jeg satt der på sofakanten skjelvende og blytung i kroppen, følte jeg at rotta og jeg har det ganske likt; vi føler oss begge tygd og spytta ut...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar